Norge,7 august 1943.
Hei, Marius.
Som du sikkert vet er jeg en av de overlevende etter titanic ulykken den 15.april 1912. Jeg har litt litt lyst til å fortelle deg om ulykken, som kostet mange mennsekeliv.
Den 14.april 1912 var en nydelig dag og utsikten over atlanteren der jeg sto ute på dekk var fantastisk. Det var stor stemning ombord på skipet og alle så ut til å trives veldig. Det var da. Utover formiddagen/ettermiddagen var det klart for lunsj. Det var et fantastisk dekket bord med nydelig mat, brakt rett fra himmelen. Det var store tallerkner med all slags mulig mat. Etter maten gikk jeg og tok meg et bad i badebassenget. Utover ettermiddagen/kvelden var det ikke så mye å gjøre. Jeg tok meg en tur ut på dekk for å finne på noe. Ute var det blitt kaldere enn det var før på dagen og jeg frøs. Jeg kunne kjenne lukten av store ekle isfjell og jeg fikk et ekkelt gufs nedover ryggen min. Det var faktisk så kaldt at jeg gikk inn igjen.
Etter det gikk jeg og slo meg løs på dansegulvet og rocka litt. Jammen var det gøy, og fine damer var det og:) Så så jeg på klokka og plutselig hadde den blitt 02.31. Jeg tenkte det var på tide å hoppe i loppekassa så jeg begynte å tusle mot lugaren min. Men akkurat i det jeg hadde gått ut av dansehallen, hørte jeg en rar lyd, og hele båten ristet. jeg løp ut på dekk for å se om jeg så noe, men det gjorde jeg ikke. Så tenkte jeg på isfjell. kanskje vi hadde truffet et? Så kom en stemme:" hello,this is captain speaking. We have a problem". Mere hørte jeg ikke for alle skrek så veldig, men jeg tenkte fornuftig og løp bort og tok meg en redningsvest, og så bar det ut på dekk.
Det første som jeg hørte var alle skrikene og noen babyer som gråt. Det var helt forferdelig.Å, de skal være glad de ikke var der, Marius. Etterhvert kom redningsmennene og begynte med livbåtene. Jeg var så fantstisk heldig å få plass i en båt. når vi hadde kommet ned til vannet rodde vi litt bort å så at skipet sto rett opp.(se bildet nederst). Folk som lå i vannet og de som hoppet fra båten var helt forferdelig å se på.
Jeg snudde hodet bort fordi jeg ikke ville se. Det var så fælt å høre alle skrikene, og å tenke på alle menneskene som mistet livet og familien sin. Så sovnet jeg. Det neste jeg husker var at jeg var ombord i søskenskipet til titanic som hadde plukket oss opp.Vell fremme i land tenkte jeg på hva jeg faktisk hadde opplevd. Nå sitter jeg her da, 30 år etterpå og tenker. Håper du har det fint.
MVH
Arne Arnesen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar